STILLHET OG FUGLEKVITTER - Poesi 6/14 - Del 5 *Sigve Lauvaas

Stillhet i naturen.

15.

BLOMSTRING

Ungdommen blomstrer

Og frukten er søt og god.

Stillheten blomstrer i gamle tun.

Lyngen blomstrer, og snart er det jul.

Gleden ligger i taket.

Når regnet kommer er kornet i hus.

Og pus og Gamlefar smiler.

Alt er en lykke for den som er våken

Og opplever himmelhjulet

Fra høst til vår, til blomstring og liv.

Og frukten er søt.

Jeg elsker å bade i blomster,

Og barn gir oss mer enn vi aner.

Jeg elsker min kropp, men livet ebber.

I dag synger fuglene mine:

Blomstring gir frukt og honning.

Venner, jeg hilser med levende ord.

Alt du gir, er brød for vår jord.

Men blomstring varer bare en tid.

Ord er hellige søsken.

Ditt navn er en levende kilde, et lys.

Blomsten og barnet synger din pris.

VIND

Vinden kommer med sitt usynlige spill.

Det synger i trær og einer.

Og husgavlen knegger som gammel lyng

Når vinden roper og uler.

Det er sorg over landet,

Og snøen klamrer seg fast over fjell og vidder.

Usynlige strenger spiller gitar.

Jeg kjenner kulden i kroppen.

Vinden tar meg som seilduk og strå

Og fører meg opp mot toppen. 

16.

GJENNOM ALT

Det går en vei gjennom natten.

En hubro lyser etter sitt bytte.

En flyktig tone seiler gjennom alt.

De stumme skrik forteller.

Gjennom alt går en stråle av gull

Fra en gyllen venn.

Som et barn tar vi imot med takk

Og bøyer oss frem.

Alt skal vokse. Det er en flyktig drøm

Gjennom alt som lever og gror.

Tenk, vi er skapt for å dele brød

Mellom søster og bror.

TRÆR I HAGEN

Stillheten ligger gjemt i stammen.

I trekronen lyser en fugl

Og skjelver med vingen, og piper

Som fugler ofte gjør.

Om våren er kvitringen godt i gang,

Og trærne nikker i vinden.

Livet gir løfter til kvinne og mann,

Og stasen er barnelatter.

Stillheten synger imot oss nå

Mens lauvtrærne bukker og neier.

Lyset gir alt til sin elskede slekt.

Og sånn skal vi elske vår neste.

17.

FRAMTID

Skal vi gå mot en levende framtid

Hvor vi snakker med hverandre?

Skal slekten høre sammen en dag,

Må vi huse våre minner

Og øve oss i kjærlighet.

Skal vi overleve som folk,

Må vi gi hverandre nærhet og brød.

Fremtiden ligger i våre hender

Som salmevers.

Vi må lære kjærlighetens språk.

Vi må lære å leve i kontakt med røttene,

Så vi ikke tørker ut.

VASKE

Vi kan vaske språket, ordene, setningene,

Kjenne om de er ekte.

Vi kan lytte etter fuglene,

Og vaske fjellet med våre dikt.

Vi kan vaske tanker og drømmer

Med hellige kors.

Vi kan løfte verden med lys

Og gi av oss selv til hele verden.

I stillheten kan vi vaske kropper og klær

Og lytte til vinden som jager hvileløst

Og bærer menneskene mot nye mål.

Vi trenger alle drahjelp.

Vi trenger lys og varme for å nå til utsikten,

Der solen aldri går ned.

Alt dette klarer vi i ordet

Som er veien, sannheten og livet.

Og fuglene skal følge oss med sine vinger.

Over de syv hav. Og vi skal finne fram til målet,

Det evige paradis, som blomstrer

Og gir oss alt i navnet

Som lyser fra hjerte til hjerte.

18.

VINDPUST

Sommeren er høy og frisk,

Og synlig som en blomst i solen.

Her ror mitt øye nå

Og velsigner hver minste pust

Som driver over jorden.

Om regnet kommer og skyene går lavt,

Så hvisker vinden i graset:

Sommeren er på hell, og høsten banker på

Med storm fra de evige haller.

Jeg legger meg trygt og hviler ut

Under himmelens speilblå vinger.

ROSER

Det lyser av roser i hagen.

Det skinner på bø og mark.

Og alle som elsker livet i dag

Ser Gud i hans skaperverk.

Lyset stråler fra alle barn

Som lever i kjærlighetens lys.

De gir av seg selv som en blomst, en sol,

Og bøyer seg ned.

For alt som gror er et under fra Gud.

Våre søsken er roser i livet.

LYTT

Når alle folkeslag lytter, er din miskunnhet stor.

Når vi følger dine veier,

Kan vi se himmelen der oppe

Og høre trompeten fra Sions fjell.

Lytt når Herren vil tale, sier profeten.

Hans lys rekker fra øst til vest.

Hans ord er fra begynnelsen,

En evig bauta for alle folkeslag, til jordens ender.

19.

GRENSE

Der går en tynn grense

Mellom oss.

Men vi glir stadig fra hverandre

Og blir borte i drømmer.

Søvnen tar oss med

Til et land som består av fugler.

Vi våkner med kvitter

Fra alle kanter.

Vi lever i grensen mellom to verdener.

Vi er fordrevet av kulde,

Og er oversvømt av varme kilder.

Vinden jager oss som strå

På flat mark.

Lavastrømmen strekker seg ut

Som en veldig masse.

Og kirkegården blir omringet.

Fuglene tier, og menneskene flytter

Mot et annet fiskevær.

Men livet etter døden

Vil være lys.

KJÆRLIGHETEN

Fra begynnelsen var kjærligheten.

Den omfattet alt og alle.

Men ondskapen slo rot,

Og jorden måtte pløyes og harves.

Høsten gav avling,

Og våren gav nytt liv.

Frukt og blomster gav gode dager,

Men fiendskapen i verden

Skapte frost og fortvilelse.

Og hatet gjemte seg i vannet,

Og alle ble smittet til døde.

Men kjærlighetens kraft

Reddet mange.

K.Herredsvela.Ill.