STILLHET OG FUGLEKVITTER - Poesi 6/14 - Del 1 * Sigve Lauvaas

Skjelbred

STILLHET 

OG

FUGLE’

KVITTER

Poesi

6/14

Sigve Lauvaas

Nobel Forlag

*******************************************

1.

STILLHET

Stillheten etterpå

Er stillere enn alt.

Når jorden fryser

Er stillheten omkring oss

Som et mektig fjell.

Vi kan ikke røre stillheten

Med våre frosne lepper.

Vi har ikke ord.

STEMMEN

Ordene er aldri de samme

Når stillheten favner oss.

Vi er i dvale.

Ordene vi aldri fikk sagt,

Kommer aldri igjen.

De er luften som svever

Over de syv hav.

Stemmer kryper på bølgene,

Og vi blir med.

Vi kryper som skyer på himmelen,

Som maur på jorden.

Vi blir aldri trette av stillheten.

Den holder oss flytende.

Vi flyr som fugler i rommet

Til vi våkner i Paradis.

2.

ORDENE

Ordene som aldri ble sagt

Holder oss våkne.

Vi reiser med ordene.

Som en båt reiser vi med anker og seil.

Og en dag er vi ved målet,

Som lyser i det fjerne.

Her kan vi synge navnet

Og danse på grønne enger.

Vi er ett med ordene

Som bærer oss på sterke vinger.

Vi flyr hjem.

Ordene vokser som en skog

Og gir oss en frisk pust,

Som fra en alabastkrukke.

Den uvirkelige virkeligheten

Kommer over oss som et regnvær,

Og alt er stille

Til solen kommer igjen

Med sine varme kyss.

KVELD

Skogsmaskinene stilner av,

Og månen stiger over fjellet

Som en blank kule.

Det er kveld og stjernenatt

For en gammel bror

Som ikke har lenge igjen.

Kvelden klemmer oss til seg,

Som til en gammel mor.

Vi skal ikke være ensomme mer.

Vi skal ikke fryse.

En engel skal vokte våre steg,

Og himmelen skal lyse hele veien,

Til alt blir nytt

På den andre siden av fjellet.

MÅNE

Når jeg ser månen

Og hører stjernene tale,

Må jeg lytte som et lys fra jorden,

Som en blomst om våren.

Jeg lytter med glans over hele kroppen

Og er våken som et soløye.

Hvem hører graset i kveld,

Når alt er stille?

Hvem ser rosene i hagen,

Som er fulle av latter?

Det er sommervind i åkeren,

Og jeg er et barn

Fra en annen virkelighet.

 3.

FUGLENE

Mitt hjerte brenner

Når fuglene kvitrer.

Øynene lyser i blå himmel

Og forteller om skapelsen,

Som alle er en del av.

Jeg er ingen fugl, men et hjerte

Som slår for livet.

Jeg lyser fra topp til tå

Som en gammel gran i skogen.

Jeg er vinden som hvisker

Fra fjellet:

Vi er i samme båt, på samme hav.

Et evig lys skal fange oss

Og gi oss fred en dag.

Stillheten senker seg over byen.

Engelen går forbi mitt hus.

Jeg er i trygge hender,

Og har navnet på leppene.

Hellig, hellig er vår Gud.

KALD KVELD

Månen er kald i kveld.

Rett ned speider lyset.

Mitt øye blir til en vissen kvist

Som bøyer seg.

Stjernene leter etter liv på jorden

Og lyser fra himmelens blå teppe

Dag og natt, dag og natt i stillhet.

Ser du meg? sier månen, og klatrer bak skyene.

Regnet kommer imot fjellet,

Og vasker fjellet

Før snøen dekker alle spor.

Og stormen jager i landskapet.

Mitt hjerte hviler under et hvitt teppe.

Ordene blir til ismosaikk

Og smelter når våren kommer.

ROSENE TALER

Når rosene åpner sin munn,

Taler de til hele folket.

Med nye toner stiger sangen

Fra rosehagen.

Duften av noe vakkert strømmer på.

Mitt ansikt ser et vell av blomster

I Paradis.

Her hviler freden.

Bare fuglekvitter og englesang.

Rosene åpner sin munn i sollyset

Og forteller til hele verden:

Nå er det sommer. Vinteren er forbi.

Og rosene gir seg selv til oss.

Det er ikke offer, men en gave.

Blomstene kryper imot oss, favner oss

Og kysser våre øyner,

Så vi kan se Gud.

M. Skjelbred