STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 - Del 4 *Sigve Lauvaas

Ukjent maler.

12.

STILLHETENS HUS

Det er underlig å leve.

I stillhetens hus lever alle

Som skygger og omriss, bilder, speil.

Vi lever i en mosaikkverden

For å fylle rommet.

Stillheten er merkelig,

For den flytter etter oss

Og griper oss med slokne lanterner.

Den speiler seg i havet

Og flyr under himmelen som en albatross.

Stillheten seiler i våre spor.

MENNESKET

Vi har alle en framside, og en bakside.

Noen ganger er vi et utydelig bilde,

Et splittet lys.

Noen hører til fortiden, andre til framtiden,

Mens nåtiden gjerne står stille.

Vi er som et tre i skogen, et strå.

Som lauvet følger vi vinden,

Men plutselig er vi en ny skapning.

Mellom alt er mennesket

Et bilde av Gud.

Vi ser en foss, en elv, vannet i tjernet,

Og kan speile oss der.

Vi ser navnet, og møter oss selv

Som en skygge ved stupet.

Vi er hjelpeløse,

Samtidig har vi stor makt i lyset.

Det overvelder oss hver dag

Som et orkester.

Men alt er mulig for Gud.

  

 13.

MÅNELYS

Månelyset kommer til oss

Og vekker hunden,

Vekker våre innerste krefter.

Vi er ett med månelyset

Og vasker oss i gull og sølv.

Månelyset speiler oss, drar oss

På en liten kjelke natt og dag.

Vi møter oss selv med fuktige øyner,

Og svetter over hele kroppen.

Vi tar imot det overjordiske regnet

Som siler ned over oss

Og gir oss en ny vår.

VIND

Vinden har sin oppgave med flagget, med frøet,

Og skogen som bruser som hav i de stille netter.

Da lukker friheten sine vinger over oss

Og farger landskapet grått av regn

Og svarte skyer.

Vinden går bratt i fjellet og hyler og ler

Med sin fuktige stemme.

Og blikket biter seg fast i en kjølig lampe

På himmelhvelvet, mens vinden feier golvet

Og veggene i rommet.

Bildene roper imot oss. Lyset blafrer.

Det er tiden som rører på seg

Og kler seg om.

Vi er tilskuere i en grønnkledd verden

Med alt tilbehør.

Vi ror på en gammel vev, vi reiser i vinden

Som frø og lauv

Og setter spor etter oss.

14. 

TREET

Treet svarer med sin klokke.

Lauvet rasler ute nå.

Høsten kommer inn i rommet.

Fløytetoner banker på.

Treet luter sine greiner.

Dagen tømmes av en sky.

Blikket flagrer som en husløs,

Speider som en flaggermus.

Treet taler med sin maske,

Gir oss svar på natt og dag.

Lyset gir oss nye tanker.

Vi er født med alt vi har.

TONE

Det vekkes en tanke i mitt bryst

Når kirkeklokkene kimer.

Tenk, alt er skapt med liv og lyst:

Som barn, som mann og kvinne.

Det toner i mitt innerste rom -

Og musikken nærer min vandring.

Jeg hører bølgene hilser kom.

Mitt liv er i hellig forvandling.

Himmelens port er åpen nå.

En dag skal jeg stige inn.

Med sang fra hvite engler

Skal lyset løfte meg til Davids by,

Til det evige Jerusalem.

  

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 - Del 3 *Sigve Lauvaas

M. Skjelbred

9.

­­­­KRAV

La oss stille krav

Til alt vi gjør,

Til vindusvask og klesvask

Og jobben vår.

Hver samtale, hvert ord

Må være styrt av kjærlighet,

Så vi kan se, og male Gud

I alt vi gjør.

STILLHET

Før kunne stillhet være bølgeskvulp

En søndag ettermiddag.

Nå er stillhet fremtiden, en blå og vakker drøm.

Stillhet er en stjerne på himmelen

Som skinner gjennom vinduet og treffer oss.

Og vi er ganske små, alminnelige barn

Som trener kjærlighet.

Stillheten feier over landet en gang i blant

Og får oss til å smile. Vi synger litt,

Og vet at våren kommer snart.

Før kunne regnet komme brått.

Nå feier vinden over fjell og hav, og synger

Våre navn til fuglekvitter.

VINGER

Jeg tøyer mine vinger over jorden

Og velsigner hvert menneskebarn, som en mor.

Jeg strekker mine hender mot himmelen

Og speider etter Gud.

Hans ord er lys og hvite vinger.

De setter mitt hjerte i brann, og løfter meg.

En ny verden åpner seg i speilet
Med fuglekvitter og sol.

10.

UNG

Vi strever imot en ung verden.

Vi strekker oss mot skyene.

All urett og skam legger vi bak oss.

Bare lyset gir oss kraft.

Vi er unge med fremtid og håp.

Vi synger av glede.

Vi er et folk som går i takt

Mot fremtidens grønne marker.

VINGER

Skogens grønne vinger

Kaller våre barn til dans.

Himmelen er blå,

Og bekk og hav snakker.

Her er plass til alt.

Bilene ruller av sted på veien.

Stjernene vinker og ler.

Fuktige skyer glir sakte

Inn i skogen, og over fjellet

Til en ny dag med alt.

SEKUND

Hvert sekund er dyrebar tid

I ungdommen, i alderdommen.

Så lenge vi lever er sekundene vårt alfabet.

Tiden forteller for hele verden

Hvor langt vi er kommet.

Disse dyre sekundene er vår nistepakke

Fra evighet. De gir styrke og kraft

Til en ny dag. Vårt evige sekund er livet.

Det hellige hjerteslag. 

 11. 

BLIND

Hadde jeg en blind bror

Som gikk ute i regnet

Og hørte bekkensilder og fossedur?

Da ville denne broren fortalt meg mye

Om stillheten i naturen,

Om livet som en bare kan kjenne og føle.

Min bror lytter til vinden

Og fornemmer været: skyer og storm.

Alt som jeg ikke ser, det ser han

Gjennom det blinde gitteret av lys.

Min blinde bror ser mer enn du aner,

Mer enn mitt hjerte kan se.

Min bror ser Gud.

DAGER

Gjennom dager og netter går jeg

Med et sår i magen,

Og jeg undrer meg på verden.

Her er også mange sår.

Jeg hører flyktige toner, fuglekvitter,

Men klarer ikke gripe tonen.

Jeg tenker på alle arr i jordskorpa,

Alle nederlag i livet,

Den stumme sangen,

Sangen som ingen har hørt.

HØST

Høsten kommer med en stille storm

Som farer over landet som en bølge,

Som en farsott, – og blir borte i en grå hverdag

Med flagget på halv stang.

Høsten hvisker vårt navn.

Og mange blekner i høst og tåke.

De får ikke smake kornet til evig liv.

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 -Del 2 *Sigve Lauvaas

M. Skjelbred

5.

HIMMEL

Himmelen er myk.

Myrull jager med vinden

Og blir til skyer.

Regnbuen er over fjellet.

Det skal bli godt å sove nå.

Himmelen slipper lyset ned

Som stråler og glans.

Månen ser oss

Og måler alle våre veier.

Hvem er du? spør himmelen.

Hvem er den barmhjertige bror?

Hvem våger å hjelpe

Når verden skjelver?

Himmelen taler til oss natt og dag.

Vi er vergeløse, ensomme.

Vi er som lauv og strå i vinden.

Men, snart er vi engler

I det blå rommet.

STORM

Det stormer i vårt indre, noen ganger,

Og himmelens stjerner gransker oss.

Det stormer i hjerte og sinn,

Og vi begynner å snakke i søvne.

Vi hører bølgene slå mot land,

Der menneskene kryper.

Vi ber om nåde.

Det er nå det gjelder.

Tiden krymper inn i stormen

Og løfter alt levende

I en menneskesky som lyser

Og skriver vårt navn

I himmelspeilet.

FUGLENE

Fuglene våre synger. De jubler i tretoppene

Og flyr mellom oss. De strekker sin hals

Og svever som skyer og vind over fjellet

Mot syd, til en vennlig kyst.

Kan vi dirigere det koret? Fuglene synger i kor

Til den glade morgen, til lyset

Som stråler på tretoppene og fjellet

Med hellig gull fra Salomo sitt tempel.

Fuglene er pyntet til fest. Ingen gleder seg mer

Enn barna i Tusenmeterskogen.

Her skal tonene lyde fra et stort orkester

Mens våren kommer tilbake med alt.

 6.

SALME I SKOGEN

Min salme i skogen er regnet

Som drypper fra grein til grein

Og gir næring til frøet som vokser

Inn i en blå himmel med stjerner.

Og salmen åpner porten til menneskene

Som går forbi med tomme hender.

Salmen fyller oss med glede og harmoni

Og taler fred i hjerte og sjel,

Så vi blir som barn igjen.

Vi overøses av kjærlighet fra det høyeste

Og går i ekstase ned av fjellet.

Da blir det sommer og sol

I kornåkeren til bestefar,

Som dyrket landet.

 7.

FJELLET

Vi skriver mange ord om fjellet.

Og fjellet skriver hver dag våre navn

I revner og sprekker.

Over alt lyser en stråle av vårt liv

Som et gjenskinn fra fjellet.

Fjellet skriver dikt i bekker og elver

Som renner forbi vår dør.

Fjellet vekker oss, og gir oss gode ord på veien

Til en ny hverdag. Vi er regnet med.

Det er trygt med et fjell i ryggen.

Mitt fjell og våre fjell fryder seg

Når de ser vårt ansikt.

All naturen lengter etter oss og vil ha kontakt.

La oss favne det levende. La oss favne livet

Så ikke noen går tapt.

La oss drikke oss utørste i landskapet,

Og se oss selv. Her er vi nå.

VI SER

Vi ser og hører. TV’en ruller oss inn i hele verden

Med sine blikk på godt og ondt.

Vi er konsumenter av inntrykk. Og mediene pøser på,

Som fra en dyp brønn.

Vi ser at vi blir eldre, og kan ikke fordøye alt.

Vi tåler ikke det stadige trykket

Som vingeklipper oss. Snart kan vi ikke fly.

Våre meninger er skyer i vinden, som regn og svette

I søvnløse netter.

Vi ser teppet faller på scenen, og alt blir svart.

Vi ber om nåde. Det er vårt håp

At vi en gang må klare å se igjennom mørket

Til et lys som aldri slokner.

 8.

HUS

De gamle tømra husa

Står staute mellom høge fjell.

Det er ikke typehus det gjelder nå,

Men flybillett og hotell.

På andre siden av havet, ved en strand,

Der solen aldri går ned

Og menneskene lever i fred,

Har jeg et sommerhus av teglstein.

Veggene lyser opp

Når månen og stjernene regjerer.

Da kan jeg drømme om en svunnet tid

Og ankre ved en gammel låve.

KONER I BYEN

De hadde hodeplagg

Og kjøpte sine varer på torget.

Vadmelskoner fra bygda

Solgte sine strikketøy og vevde plagg.

Det var en annen tid på veiene

Til og fra byen, der hesteskyssen

Og damplokomotivet suste forbi.

Koner i byen holdt seg i ro

Og kokte sitt daglige brød,

Og viste ære for land og folk.

Selv om de ikke forstod alt,

Gikk de varsomt i dørene.

Og barna fikk vokse opp.

Hver dag var en velsignelse.

Folk hadde ikke bruk for TV den gangen,

Nyheten fikk de på kirketrappa

Og i møte med omstreifere.

Det var fred mellom naboene

Når konene langs veikanten var mødre

Og velsignet barnet og brødet.

STILLHET OG FUGLEKVITTER - Poesi 6/14 - Del 1 * Sigve Lauvaas

Skjelbred

STILLHET 

OG

FUGLE’

KVITTER

Poesi

6/14

Sigve Lauvaas

Nobel Forlag

*******************************************

1.

STILLHET

Stillheten etterpå

Er stillere enn alt.

Når jorden fryser

Er stillheten omkring oss

Som et mektig fjell.

Vi kan ikke røre stillheten

Med våre frosne lepper.

Vi har ikke ord.

STEMMEN

Ordene er aldri de samme

Når stillheten favner oss.

Vi er i dvale.

Ordene vi aldri fikk sagt,

Kommer aldri igjen.

De er luften som svever

Over de syv hav.

Stemmer kryper på bølgene,

Og vi blir med.

Vi kryper som skyer på himmelen,

Som maur på jorden.

Vi blir aldri trette av stillheten.

Den holder oss flytende.

Vi flyr som fugler i rommet

Til vi våkner i Paradis.

2.

ORDENE

Ordene som aldri ble sagt

Holder oss våkne.

Vi reiser med ordene.

Som en båt reiser vi med anker og seil.

Og en dag er vi ved målet,

Som lyser i det fjerne.

Her kan vi synge navnet

Og danse på grønne enger.

Vi er ett med ordene

Som bærer oss på sterke vinger.

Vi flyr hjem.

Ordene vokser som en skog

Og gir oss en frisk pust,

Som fra en alabastkrukke.

Den uvirkelige virkeligheten

Kommer over oss som et regnvær,

Og alt er stille

Til solen kommer igjen

Med sine varme kyss.

KVELD

Skogsmaskinene stilner av,

Og månen stiger over fjellet

Som en blank kule.

Det er kveld og stjernenatt

For en gammel bror

Som ikke har lenge igjen.

Kvelden klemmer oss til seg,

Som til en gammel mor.

Vi skal ikke være ensomme mer.

Vi skal ikke fryse.

En engel skal vokte våre steg,

Og himmelen skal lyse hele veien,

Til alt blir nytt

På den andre siden av fjellet.

MÅNE

Når jeg ser månen

Og hører stjernene tale,

Må jeg lytte som et lys fra jorden,

Som en blomst om våren.

Jeg lytter med glans over hele kroppen

Og er våken som et soløye.

Hvem hører graset i kveld,

Når alt er stille?

Hvem ser rosene i hagen,

Som er fulle av latter?

Det er sommervind i åkeren,

Og jeg er et barn

Fra en annen virkelighet.

 3.

FUGLENE

Mitt hjerte brenner

Når fuglene kvitrer.

Øynene lyser i blå himmel

Og forteller om skapelsen,

Som alle er en del av.

Jeg er ingen fugl, men et hjerte

Som slår for livet.

Jeg lyser fra topp til tå

Som en gammel gran i skogen.

Jeg er vinden som hvisker

Fra fjellet:

Vi er i samme båt, på samme hav.

Et evig lys skal fange oss

Og gi oss fred en dag.

Stillheten senker seg over byen.

Engelen går forbi mitt hus.

Jeg er i trygge hender,

Og har navnet på leppene.

Hellig, hellig er vår Gud.

KALD KVELD

Månen er kald i kveld.

Rett ned speider lyset.

Mitt øye blir til en vissen kvist

Som bøyer seg.

Stjernene leter etter liv på jorden

Og lyser fra himmelens blå teppe

Dag og natt, dag og natt i stillhet.

Ser du meg? sier månen, og klatrer bak skyene.

Regnet kommer imot fjellet,

Og vasker fjellet

Før snøen dekker alle spor.

Og stormen jager i landskapet.

Mitt hjerte hviler under et hvitt teppe.

Ordene blir til ismosaikk

Og smelter når våren kommer.

ROSENE TALER

Når rosene åpner sin munn,

Taler de til hele folket.

Med nye toner stiger sangen

Fra rosehagen.

Duften av noe vakkert strømmer på.

Mitt ansikt ser et vell av blomster

I Paradis.

Her hviler freden.

Bare fuglekvitter og englesang.

Rosene åpner sin munn i sollyset

Og forteller til hele verden:

Nå er det sommer. Vinteren er forbi.

Og rosene gir seg selv til oss.

Det er ikke offer, men en gave.

Blomstene kryper imot oss, favner oss

Og kysser våre øyner,

Så vi kan se Gud.

M. Skjelbred